Hun leste romanen første gang i første klasse på videregående, seksten eller sytten år gammel, og syntes den var vakker. Hun så ikke overgrepet. Da hun leste den igjen som voksen og mor til to døtre, ble hun forskrekket, ikke først og fremst av boken, men av sin egen første lesning.

Det er den doble erfaringen episoden kretser om. Nabokov var utvetydig på at dette er en forbrytelse; Humbert Humbert dømmer seg selv til trettifem år for voldtekt i sine egne siste sider. Likevel har romanen i sytti år blitt solgt med tenåringsjenter i bikini på omslaget og kalt en av vår tids største kjærlighetshistorier. Aurora mener forklaringen ligger i selve håndverket: fortelleren er ikke til å stole på, all retorikken er hans, og han forfører leseren like målrettet som han manipulerer barnet.

Ole Asbjørn Ness leser den som en estetisering av et overgrep, og stiller det spørsmålet Tolstoj ville stilt: kan en bok være stor hvis den gjør det onde vakkert? Det blir mindre teoretisk når man vet hvem som hadde den i hylla.

Underveis: hvorfor jenta heter Dolores og ikke Lolita, hvorfor plottet kollapser hvis man bytter kjønn på det, hva Mette-Marit og Epstein faktisk skrev til hverandre om Nabokov, og hva Knausgård en gang sa til en svensk journalist som ingen norsk forfatter kunne sagt.

Til slutt gir Aurora romanen ti av ti. Ikke på tross av det ubehaget den skaper, men på grunn av det.

0:00 Hvorfor Akkurat Denne Boka?
2:12 Sitatene I Epstein-Filene
5:37 Handlingen, Kort Fortalt
7:37 Utgitt På Et Pornoforlag
8:52 Jenta Med Hjerteformede Solbriller
10:41 Sommerfuglsamlerens Blikk
12:48 Fortelleren Du Ikke Kan Stole På
17:03 Hvorfor Kvinner Leser Den Annerledes
19:10 Bildet Fra Luxembourghagen
20:29 Nabokov Var Aldri I Tvil
22:31 Voldtekt Etter Norsk Lov
27:12 Faren Dolores Aldri Fikk
28:09 Estetisering Av Et Overgrep
34:17 Hun Heter Lidelse
34:34 Kan Stor Kunst Være Umoralsk?
44:04 Kvinnen Som Fortalte Alt
48:52 Nabokov Over E-Post
55:50 Boktipset Fra Skaugum
1:03:57 Knausgård-Utsagnet
1:07:04 Hvis Man Bytter Kjønn På Plottet
1:16:12 Ti Av Ti

See omnystudio.com/listener for privacy information.

En jente kom inn i platebutikken med en kassett hun hadde spilt inn til faren sin. Christer Falck meldte seg på Robinsonekspedisjonen for å ha råd til å gi henne ut.

Han hadde hørt tusen demoer og hatet alle sammen. Det verste en kunde kunne si var at hun hadde laget noe til faren. Så ble butikken tom, han satte på kassetten, og etter to minutter satt han lamslått. Han gikk ned til henne i etasjen under og sa at han kom til å bli med i et program på TV3, at premien var to hundre og femti tusen, og at pengene skulle gå til plateinnspillingen hvis han vant. Han vant. Artisten heter Karen Jo Fields.

Ole Asbjørn Ness ber ham telle ned de fem største kulturopplevelsene i livet. Fire av dem er svarte amerikanere og en er en engelsk uteligger. Øverst troner Prince i Stockholm i 1986, der en syttenåring fra Drøbak i rosa skinnbukser reiste alene med tusen kroner i lomma og tenkte etterpå at resten av livet ville bli en nedtur. Han skulle rekke å se ham 56 ganger.

Underveis tegner det seg et portrett av en mann som ikke er den han spilles som. Han går ikke ut. Han har aldri drukket. Han går på kino alene og på konsert alene, fordi han ikke orker samtalen etterpå. Ti timer bak disk i en platebutikk gjorde at det siste han ville når han kom hjem, var å møte flere mennesker.

Og han er nådeløs om økonomien i sitt eget fag. En million avspillinger gir rundt femti tusen kroner, som skal deles. Derfor nøler han med å lokke Fields tilbake i studio nå, tjuefem år senere. Han vil ikke lure noen inn i musikken uten en plan B.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Ness beskriver seg selv som ihuga republikaner, og forteller at han likevel tok seg i å gråte. Ikke for en mann han kjente, sier han, for han har aldri hilst på kongen, men for et symbol, og kanskje for det Norge han selv vokste opp i. Han deler et Auden-dikt han griper til når sorgen kommer, og innrømmer at han er usikker på hva han faktisk sørger over.

Ørjasæter husker et bilde av en gammel og syk konge på tilhengeren til en traktor på Bjørnøya, i elendig vær, fordi han ville være på jobb ytterst i landet. Hun kaller kong Harald nærværelgernes konge, den siste som var konge for både dem som hører til et sted og dem som er verdensborgere, og sier rett ut at hun er bekymret for hvordan kongedømmet skal fungere videre.

De er uenige om pressen. Ness reagerer på de forhåndsskrevne nekrologene og på ventingen; han kaller det å selge skinnet før bjørnen er skutt. Ørjasæter forsvarer dekningen, og forteller at hun selv var glad da et radioprogram hun skulle delta i, ble tatt av lufta kvelden før.

Del 2:

Nasjonalmuseet har laget en podkast for å lokke menn inn i salene, og Elin Ørjasæter mener de har bommet på hva en mann er.

Hun har hørt alt sammen, og hun er rasende. To programledere åpner hver episode med å slå fast at de ikke har greie på kunst, trekker en lapp, går rundt i et rom og fornemmer. Da de kommer til Hannah Ryggens billedvev, og finner ut at hun brukte urin i fargeprosessen, ser den ene for seg kunstneren sittende og tissende på sitt eget teppe. Urin har vært brukt som bindemiddel i vevkunst siden egypterne, påpeker Ørjasæter, og det vet enhver som driver med naturfarging.

Hennes innvending er ikke pruderi. Det er at museet nedvurderer både menn og kvinner i samme grep: mennene ved å tro at de må lokkes med kunnskapsløshet, kvinnene ved at publikummet museet faktisk har, ikke regnes som godt nok. Hun har et konkret alternativ, og hun navngir det.

Ness bruker første del av episoden på tre jødiske forfattere: Primo Levi, Philip Roth og Howard Jacobson. Han leser dem som en bue fra utslettelsen, gjennom den amerikanske selvsikkerheten, og fram til et nytt skrik. Underveis oppdager han at den siste boken ikke finnes i noen norsk bokhandel, verken oversatt eller på engelsk, og bruker det som utgangspunkt for et oppgjør med forlagene som har sluttet å holde klassikerne i trykk.

Begge innrømmer at de har stjålet bøker fra biblioteket. Ingen av dem har levert tilbake.

0:00 Nyheten Kom I Morges
1:44 Nekrologene Som Lå Klare
3:00 Jeg Gråter For Et Symbol
5:51 Vil Den Nye Kongen Makte Det?
7:25 Nærvelgernes Konge
11:00 Arven Etter Harald
13:33 Uenige Om Dekningen
17:25 Takknemlighet Til Slutt
19:33 Tre Jødiske Forfattere
21:40 Null Komma To Mot Tjueto Prosent
23:53 Primo Levi Og Nullpunktet
26:00 Roth Og Den Trygge Amerikaneren
28:09 Da Bokhandelen Ga Opp Klassikerne
33:53 Skriket Ingen Vil Ta Inn
40:27 Aten, Roma Og Jerusalem
45:56 Mitt Første Boktyveri
47:42 Museet Som Ville Ha Menn
50:03 Hva Podkasten Kostet
52:00 Da De Kom Til Hannah Ryggen
55:31 Å Møte Kunst Med Åpent Sinn
57:44 Hva Pengene Kunne Vært Brukt På
1:02:50 Boka Jeg Stjal Fra Deichman
1:04:49 Carl Nielsen Og Sibelius
1:09:04 Leningrad-Symfonien I Grieghallen
1:11:29 Oppsummering

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Ole Asbjørn Ness bøyde seg fram i en tidligere episode og sa les Iliaden, les Iliaden, les Iliaden. Hun gjorde et forsøk og gikk raskt lei. Førti prosent av boken er slåssing, mener hun, og hun kan ikke se hvorfor et menneske i 2026 med begrenset lesetid skal bruke den på bronsealderkrigere som røver hverandres koner.

Ness blir sint. Ikke irritert, sint. Han kaller det å sette et kryss over verdenshistoriens største diktverk, og bruker resten av episoden på å forsvare seg. Feilen hennes er lesetempoet, hevder han; Iliaden må leses slik Akhilleus ville lest den, altså fort, til rytmen begynner å rulle. Så leser han for henne. Spydet som flerrer gjennom okseskinn og bronse. Natten som flommer inn i øynene på den døende. Hektor som tar avskjed med kona og den nyfødte sønnen han vet skal miste alt.

Men argumentet hans går videre enn litteraturen, og der blir det ubehagelig. Iliaden er nøkkelen til mannens indre, mener Ness, til den monomane besettelsen av kvinner som vår tid nesten ikke tør omtale. Han trekker linjen helt fram til de norske guttene som dro til Syria, og sier at det som fylte hjertene deres, er det samme som fyller eposet. Det maskuline er en urkraft som må kultiveres, ikke fornektes.

Ørjasæter svarer at hun nesten kaster opp. Krig er grusomt, sier hun, og hun opplever at han dyrker noe hun hater. Hun har heller ingen bruk for forsikringen om at hun bare ikke har funnet nøklene ennå.

Underveis finner hun likevel én åpning inn: Kassandra som tiåring, løpende gjennom slottet og skrikende at lillebroren må drepes fordi han skal legge Troja i grus. Og hun har funnet Theodor Kittelsens tegninger til Krigen mellom froskene og musene, antikkens egen parodi på det høystemte, som Ness ikke kjente til.

Til slutt kommer den samme innvendingen for tredje episode på rad. Podkasten heter KulturNorge. Han glemmer det hele tiden.

0:00 Feil Dag, Full Bunad
1:52 Jeg Prøvde Å Lese Iliaden
4:20 Syng, Gudinne, Om Vreden
6:10 Ikke Rakk Ned På Mozart
9:00 Rett Inn I Gutta-Litteraturen
10:46 Les Som Akhilleus
15:00 Hektor, Kona Og Sønnen
18:47 Porno For Menn
21:00 Kittelsens Frosker Og Mus
22:38 Nå Blir Jeg Sint
23:44 Vi Er Som Løv På Trærne
29:14 Brad Pitt I Speedo
33:47 Hvorfor Akkurat Denne Boka?
36:36 Nøkkelen Til Mannens Hjerte
41:29 Der Presser Du Iliaden For Langt
43:38 Guttene Som Dro Til Syria
46:34 Den Gangen Jeg Vraket Brahms
51:13 Kan Vi Snakke Om Noe Nærmere?
54:22 Fremmedlegionen På Marseille
55:40 Jeg Kaster Nesten Opp
59:50 Kassandras Skrik
1:03:16 Menn Leser Ikke Lenger
1:08:18 Podden Heter KulturNorge

See omnystudio.com/listener for privacy information.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Innvendingen hans er ikke at Nolan tar seg friheter, men hvilke. Der originalen gir oss antikkens største luring, nærmere mafiaboss enn martyr, gir filmen oss en plaget mann med posttraumatisk stress. De syv årene som Kalypsos elsker er blitt fangenskap. Sexen, som Ness mener diktet drypper av, er borte. Og når Odyssevs kommer hjem, henger han tolv av husets tjenestekvinner, mens Matt Damon nøyer seg med å hysje på den gamle barnepiken han i diktverket truer med å drepe.

Ørjasæter drar i motsatt retning. Bråket om rollebesetningen avfeier hun kontant; den som krever troskap mot Homer, får forlange gammelgresk også. Hennes egen innvending er skarpere, for hos Homer velger Odyssevs den aldrende, dødelige Penelope fremfor evig ungdom, mens ingen eldes hos Nolan. Som arbeidslivsforsker leser hun dessuten hjemreisen som en ledelsesfiasko, med mytteri ulmende i mannskapet. Sterkest truffet ble hun likevel av hunden Argos: tjue års venting, ett siste logr.

Underveis kommer også monoteismens gave, den gylne regel plassert tusen år for tidlig, og hvorfor Iliaden hører hjemme ved siden av The Wire og Sopranos.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

See omnystudio.com/listener for privacy information.